Hendene mine skjelver svakt idet jeg legger siste hånd på sminken hun har bedt meg bruke. Ikke for mye. Bare et hint. Nesten usynlig på huden, men mørkere rundt øynene slik hun liker det. Jeg studerer speilbildet mitt. Leppene mine løfter seg i et forsiktig smil. Jeg håper hun liker det hun ser. Å tilfredsstille henne er mer enn et ønske det er en drivkraft.

Perlekjedet ligger kjølig i hånden min før jeg fester det rundt halsen. Det hviler tett mot huden, en stille påminnelse om hvem som bestemmer. Resten av antrekket er nøye valgt: hvitt, lett, nesten uskyldig og samtidig alt annet enn det. Hver stropp justeres. Hver detalj må være riktig.

Kjolen jeg trekker over meg er myk og flytende. Den vil ikke bli værende lenge, det vet jeg. Men hun har sagt at jeg skal bære den, og det er grunn nok. Ingen parfyme bare ren hud og såpe.

Kvelden er kjølig idet jeg går ut i hagen. Huset bak meg blir mørkere for hvert skritt jeg tar mot låven. Hjertet banker hardere jo nærmere jeg kommer. Ikke av frykt. Av forventning.

Lyset fra loftet skinner gjennom dørene. Hun venter.

Jeg holder tempoet rolig, kontrollert. Hun forventer presisjon. Da jeg når toppen av trappen, står hun der under lampen rank, selvsikker, med blikket festet på meg. Det er noe nesten kongelig ved måten hun bærer seg selv på.

Jeg løser opp beltet rundt kjolen og lar stoffet gli sakte ned. Lar det falle. Kulden treffer huden, men det er blikket hennes som virkelig får meg til å dirre.

Hun åpner dørene uten hastverk. Når jeg trer inn, lukkes de bak meg med en tung lyd som får pulsen til å øke.

Hun tar hånden min og leder meg inn i rommet. Silkeblusen hennes fanger lyset. Det røde håret faller som ild nedover ryggen hennes. Hun sier ingenting. Hun trenger ikke.

Under lampens skarpe lys slipper hun meg og løfter haken min med en finger. Hun studerer meg nøye. Ansiktet hennes avslører ingenting, men berøringen sender varme gjennom kroppen min.

Hun beveger seg rundt meg i en langsom sirkel. Hælene klikker mot gulvet. Parfymen hennes er skarp og elegant. Fingrene hennes stryker over skuldrene mine, nedover armene. En enkel berøring og kroppen min reagerer umiddelbart.

Hun kommer nærmere. Trekker meg bakover mot seg. Leppene hennes finner nakken min. Hånden hennes hviler bestemt mot halsen min, ikke stramt bare nok til å minne meg på hvem som leder.

Alt skjer i hennes tempo. Hun bestemmer rytmen. Intensiteten. Pausene.

Når hun leder meg mot stolen, setter hun meg ned med rolig autoritet. Kulden i treverket mot huden min står i kontrast til varmen som brer seg i kroppen. Hun står foran meg, ser på meg som om jeg er noe hun eier noe hun har formet.

Hun binder hendene mine med en tynn lenke, forsiktig, presist. Ikke for stramt. Aldri for stramt. Det er alltid kontroll, aldri kaos.

Hun lar fingertuppene gli over huden min igjen, saktere nå. Mer bevisst. Pusten hennes mot kinnet mitt. Et kyss. Et nytt. Hun bygger spenningen uten å gi alt.

Når hun trekker seg unna et øyeblikk, kjenner jeg savnet umiddelbart. Og når hun kommer tilbake, er det med fornyet intensitet. Hun løfter meg, snur meg, lar meg lene meg mot det kjølige treverket i rommet. Hånden hennes hviler bestemt på hoften min før den glir videre.

Alt handler om kontraster kulde og varme, mykhet og fasthet, stillhet og stønn som slipper ut før jeg rekker å stoppe dem.

Senere fører hun meg ned på gulvet. Hun kler av seg med rolig selvsikkerhet, som om hun vet at blikket mitt følger hver bevegelse. Når hun setter seg over meg, er det jeg som får gi. Og jeg gir alt. Hun lar meg kjenne smaken av henne, høre hvordan stemmen hennes mister kontrollen.

Hun beveger seg med økende intensitet, holder meg fast, lar seg selv falle over kanten mens jeg holder henne der.

Når hun reiser seg, er pusten hennes tung. Hun ser på meg et øyeblikk vurderende, tilfreds.

Så samler hun klærne sine og går mot døren. Skrittene hennes er rolige, nesten majestetiske.

Jeg ligger igjen, utmattet, huden varm, kroppen dirrende.

Brukt.

Og mer hel enn noen gang