Blond, ung og sulten | Hun tok meg med opp i 24. etasje
Vi hadde spist en aldeles fortreffelig middag på en av de nye stedene nede ved Operaen trøffelrisotto, wagyu, vin som kostet mer enn vi pleide å bruke på en hel helg. Etterpå forsvant gjengen gradvis. Noen skulle hjem til kone og barn, andre hadde tidlig morgenmøte. Til slutt satt bare vi tre igjen: meg, Markus og Even. Vi bestemte oss for å runde av med en øl på det første og beste stedet vi fant Dattera til Hagen.
Lokalene var akkurat passe mørke, akkurat passe støyende. Vi fikk et lite bord innerst i hjørnet, hver vår IPA, og begynte å snakke om alt og ingenting. Plutselig sto hun der.
Blond, nesten hvitblond, langt hår som falt i myke bølger nedover en svart topp som var stram nok til å vise nøyaktig hvor hoftene begynte. Hun kunne ikke vært mer enn 22–23, kanskje yngre. Øynene hennes var lyseblå, nesten gjennomsiktige i det dempede lyset. Hun lente seg litt ned mot meg og spurte med et forsiktig smil:
«Unnskyld… men kjenner du moren min? Du ser så kjent ut.»
Jeg lo litt, overrasket. «Tror ikke det, nei. Men nå ble jeg nysgjerrig.»
Hun satte seg uten å spørre. Navnet hennes var Linnea. Hun studerte kunsthistorie, jobbet deltid på et galleri, og bodde midlertidig hos moren sin i sentrum. Vi snakket. Og snakket. Om malerier, om musikk, om de rare tingene folk sier når de er fulle. Jeg glemte Markus og Even fullstendig. De satt der og sendte meg blikk, men til slutt ga de opp, klappet meg på skulderen og forsvant ut i natten.
Linnea lente seg nærmere. Leppene hennes var like ved øret mitt da hun hvisket:
«Møt meg her når de stenger. Bare deg.»
Hjertet mitt slo hardere enn det hadde gjort på mange år.
Jeg avsluttet med kompisene utenfor, sa god natt, gikk en runde rundt kvartalet for å roe meg ned. Klokka 02:30 åpnet døra seg igjen. Der sto hun, fortsatt i den svarte toppen, men nå med en tynn skinnjakke over. Hun smilte som om hun hadde vunnet noe.
«Skal vi?» spurte hun bare.
Ti minutter senere sto vi i resepsjonen på Oslo Plaza. Hun betalte rommet med kortet sitt uten å blunke. Heisen opp var stille bortsett fra pusten vår. Da dørene åpnet seg på 24. etasje, trakk hun meg etter seg mot rommet.
Inne tente hun bare den ene vegglampen. Mykt gulllys. Hun sparket av seg skoene, snudde seg mot meg og trakk toppen over hodet i én langsom bevegelse. Ingen BH. Brystene hennes var fyldige, men faste, rosa brystvorter som allerede var harde. Hun smilte skjevt mens hun kneppet opp jeansen, lot dem gli nedover hoftene. Stringtruse i svart blonder. Den lot hun bli på foreløpig.
«Se på meg,» sa hun lavt.
Jeg gjorde det. Hun danset for meg, langsomt, sensuelt, uten musikk, bare lyden av pusten vår og den fjerne byen utenfor vinduet. Hun snudde seg, lente seg fremover mot sengekanten, lente rumpa mot meg mens hun trakk trusa sakte nedover lårene. Den glatte huden, den lille tatoveringen like over halebeinet en liten måne.
Jeg kunne ikke vente lenger.
Jeg reiste meg, presset meg mot henne bakfra. Hun stønnet lavt da hun kjente hvor hard jeg var gjennom buksa. Jeg åpnet glidelåsen, lot buksa falle. Hendene mine grep hoftene hennes, fingrene gravde seg inn i mykt kjøtt. Hun lente seg lenger frem, spredte beina litt, inviterte meg.
Jeg gled inn i henne i én langsom, dyp bevegelse. Hun var våt, glovarm, trang. Vi begge stønnet høyt. Jeg tok henne hardt bakfra, rytmen raskere for hver støt. Hun presset seg tilbake mot meg, møtte hvert støt, hvisket «hardere» mellom stønnene.
Senere snudde jeg henne rundt, løftet henne opp på sengekanten. Jeg gikk ned på kne. Tungen min fant henne, smakte henne, sirklet rundt klitten mens to fingre gled inn i henne. Hun grep håret mitt, dro meg nærmere, knelte nesten mens hun stønnet navnet mitt som om hun hadde kjent det hele livet.
Vi fortsatte hele natten.
Hun red meg sakte, deretter fort, brystene hennes gynget foran ansiktet mitt mens hun stønnet inn i munnen min. Jeg tok henne på alle fire igjen, denne gangen med hånden rundt halsen hennes akkurat hardt nok til at hun skalv ekstra. Vi endte opp på gulvet foran speilet, der hun kunne se seg selv mens jeg tok henne bakfra en siste gang, dype, langsomme støt mens hun kom så hardt at hun nesten gråt.
Da morgenlyset begynte å sive inn gjennom gardinene, lå vi utslitte, svette, fortsatt sammenfiltret. Hun kysset meg forsiktig på leppene, smilte trett.
«Du så fortsatt kjent ut,» hvisket hun.
Jeg lo stille. «Kanskje vi har møttes før. I et annet liv.»
Hun svarte ikke. Bare trakk teppet over oss begge og sovnet med hodet på brystet mitt.
Utenfor våknet Oslo. Inne i rommet 2417 var det fortsatt natt.
